Dalmatiner

Litt om rasen –
og hvorfor velge dalmatiner.

(deler av teksten er hentet fra http://www.dalmatinerklubben.no)

Historikk – ukjent opprinnelse.

Dalmatinerens opprinnelse er ukjent for verden idag. Den kan ha overlevd omtrent uforandret fra de tidligste tider, og det er iallfall fastslått at den er meget gammel. I England finnes det et stikk av en dalmatinertype med glimrende flekk-mønster ved siden av en krigsvogn, antagelig av egyptisk eller babylonsk opprinnelse. Man antar at dalmatineren kom med sigøynere til Europa, og at den kan ha hatt sitt opphavsland i India eller andre områder i Østen.
Franskmannen Buffon, som levde på 1700-tallet, kalte rasen bengalsk hønsehund, og han tok kanskje ikke helt feil. En illustrasjon fra 1556 viser en hund som uten tvil er en dalmatiner,- denne ble eksportert til Spania fra India. Første gang rasen ble kalt dalmatiner var i Beilby`s «History of Quadrupedes», utgitt på slutten av 1700-tallet. Rasenavnet henspiller på kystområdet Dalmatia i Kroatia, men hvorvidt dette er rasens opphavsland, er det stor uenighet om. I «The Spotter», the Dalmatian Club of Americas blad, sto det sommeren 1977 om et funn av et brev i Chousnick Castle i Böhmen. Det var fra den slovenske dikteren Jurij Dalmatin (1546-1589) til den böhmiske grevinne Alena Meziricska Lomnice. Han takker henne for de «tyrkiske hundene» hun hadde gitt ham, og forteller at rasen var blitt så populær at folk kalte dem «Dalmatinere». Slik kan man knytte navnet til Dalmatia ved kysten mot Adriaterhavet. Men dette viser hverken at hundene oprinnelig kom herfra, eller at de «tyrkiske hundene» hadde flekker.

Dalmatiner i Norge
Det er sannsynlig at det fantes noen få dalmatinere i Norge før 1900, og det er kjent at det ble stilt en dalmatiner på en NKK utstilling i 1906. Bjarne Ogne i Stavanger tok inn hanhunden Teddy fra England rundt 1910 og noen år senere tispen Beauty, som var eneste dalmatiner på en utstilling i Kristiania i 1921. Disse fikk hvalper i 1920-21, men det er ikke kjent om avkommet ble ført videre i avl.
I mellomkrigstiden var det langt mellom dalmatinerne i Norge, og noe annet oppdrett er ikke kjent. I 1948 stilte Fridtjof Aamodt ut sin danske tispe Trys Rita og i 1955 en annen dansk import, Bjarkes Cleo, som ble mor til Frimodt`s Flicka. Denne og Dallas Gurli Pop fra Ann Marie Hammarlund i Sverige ble stamtisper hos Lillian Gustafson, som med sitt kennelnavn Bamselia ble den første store oppdretter på rasen i Norge. Hun hadde fra og med 1957 30 kull med til sammen 10 champions og dominerte rasen i mer enn 20 år.
I begynnelsen av 70-årene så alt meget lovende ut for avlen i Norge. I 1973 ble det registrert 87 valper og de følgende år gjennomsnittlig 45. At kvaliteten også var økende, ble bekreftet av 28 norske championer i perioden 1970 – 79, og at de to første internasjonale dalmatiner championer kom i 1979 og 1980. Det var Randi og Ørving Bjørnlis Dogcart`s Norwegian Star og Pongo, som også var nordiske championer.

Bruksområder
Dalmatineren kom til Frankrike og England på midten av 1700-tallet, og ble et fast tilbehør for datidens heste-ekvipasjer, derav navnet «coach dog». Til å begynne med var de med som vakthunder og passet både hestene og eierens eiendeler på reiser, mens senere ble de en ren dekorasjon til «fintfolk»s kjøretøyer. Til tross for at dalmatinerens arbeidsoppgave som vognhund nå er forsvunnet, har den bevart sin forkjærlighet for hester. Vi kan også ofte se at den vokter de moderne hestekreftene med stor overbevisning så lenge den er inni bilen, mens den gjerne hilser hjertelig på folk når den kommer ut.

Dalmatineren er en allsidig brukshund, men den har mye egne meninger, derfor er den nok en større utfordring å trene enn f.eks. schâfer og border collie. Desto morsommere å få til ting mener nå vi!
De senere årene har dalmatineren blitt brukt til jakt, trekk, kløving og krigstjeneste. Her i Norge til førerhund for blinde, lavinehund, ettersøkshund for mennesker og for vilt, og narkotika/politihund. I Amerika har dalmatineren vært mascot på brannvognene, og de har forsatt minst én i New York.
Få raser har vel mer allsidig bruksområde enn dalmatineren.

Echo2valperpspor

Familiehund
Dalmatineren passer fint som familienhund og elsker sine mennesker mer enn noe annet. Den kan gå løs på tur – gitt at du har trent den godt i innkalling og annen hverdagsdressur slik at den hører på deg om det trengs.
Den er barnevennlig, men noe «vimsete» så den lett kan velte små barn uten å mene noe vondt med dette.
Men husk på at barn aldri skal være alene med noen hund, og det er viktig med klare regler for samværet. Barn kan lett bli plagsomme for en hund, små valpetenner er spisse og valper kan lett komme borti barn med tennene sine under lek.
Vi hjelper gjerne med råd med hund og barn.

Hvor mye mosjon?
Dalmatineren er en aktiv rase som trenger minst en real tur hver dag. I tillegg trenger den og noe hodebry. Dvs godbitsøk, trening på triks etc.
Om du ikke kommer deg ut på tur en dag, blir den vel så sliten med litt hodebry
Den elsker og litt fart og spenning, og egner seg godt til flere hundesporter.
Vi har selv trent litt rundering med våre hunder – noe de synes var kjempegøy. I rundering skal de søke opp mennesker i skogen – og dette synes de er kjempemoro!

Pelsstell
Det er ikke til å komme bort i fra at dalmatineren røyter. Hvor mye avhenger av fôret du gir den. Gir du den et godt kvalitetsfôr med høyt innhold av omega 3 og 6 røyter den mindre enn på et billigfôr kjøpt i f.eks. dagligvare.
Hårene er korte og harde, og sniker seg inn overalt – så det synes at man har dalmatiner i hus.
Utover røytingen har dalmatineren en lettstelt, selvrensende pels. Man kan børste den med en gummibørste eller gni over den med gummihansker for å få av hår, men utover det er den meget lettstelt.

Dalmatiner på vinteren.
Dalmatineren har ikke underull, og vil ved streng kulde fryse på vinteren. Men merk deg – den er ingen pingle, og så lenge den er i bevegelse holder den seg varm.
Vår erfaring er at det finnes store individuelle forskjeller og at det er værst med potene – de kan få kuldekramper om de har vært lenge ute og vasset i høy snø.
Derfor er det nok lurt å ha både dekken og potesokker tilgjengelig om det skulle være nødvendig.
Tenk fornuftig, og la hunden få på et dekken om det er kaldt.

Mer om rasen kan leses ved å klikke på linken: www.dalmatinerklubben.no

Reklamer