Tanker og mål

I skrivende stund sitter jeg her og venter på at Lexi skal begynne aktiv fødsel. Hun har hatt oppblokkingsrier siden i går kveld, og har vært så vennlig å ventet med å begynne føde så jeg både har fått sovet noen timer sammen med henne i natt OG skrevet ferdig hjemmeeksamen min som ble publisert i dag tidlig og skal leveres i kveld. Så jammen meg en flink hund altså! 😉 hehe. Men NÅ, nå er jeg klar for valpenes ankomst til denne verden.

Mens jeg sitter her, ferdig med semesterets første eksamen, venter på valpene skal komme, så tenker jeg på hva slags mål jeg egentlig har med Lakrislissa i år.
Hun har jo vist seg å være en hard nøtt hun der, og vi har rett og slett måttet bruke MYE tid på hverdagslydighet og ren konsentrasjon, men nå siste månedene så har det virkelig begynt å løsne. Det kan jo godt hende det har en sammenheng med både alder og jevn og trutt jobbing, men nå kan vi endelig begynne å se oss om etter høyere mål.

Jeg har antagelig flere ønsker til hva jeg vil gjøre enn hva jeg i praksis har tid til. Jeg sjonglerer jo unger, gård, egne studier og hundene alene. Og ungene har førstepri. Heldigvis har jeg barn som elsker å være med ut i skog og mark, og synes det er knallmoro å hjelpe til å legge spor, legge felt og slike ting – mest moro når hunden finner det dem har lagt ut da selvfølgelig. 🙂

Med Lakris har jeg bestemt meg for å fokusere på Bruks og da med spor og felt. For å starte bruks så må man ha godkjent mentaltest. Mentaldelen på spaniels sin jaktanleggsprøve er godkjent mentaldel til bruks. Så til høsten er Lakris meldt på Jaktanleggsprøve allerede – så da er det bare å klemme til å trene! 🙂 den største utfordringen blir apporteringen av den anda…. sukk… men vi skal nok klare å komme i mål med godkjent prøve – jeg har troa på Lakris-streken min!
I bruks så er det en lydighetsdel – og siden vi da trener lydighet så har jeg funnet ut at vi kan jo prøve oss i vanlig LP. Og spor delen i bruks – vi kan selvsagt også starte blodsporprøver. Spor er spor (sånn omtrent da i hvertfall).
Så ja, da ble det jo en god del allikevel da.
Vi kommer oss nok ikke ut i bruks før neste år, så i år satser jeg på at vi får gått minst en blodsporprøve, en jaktanleggsprøve og startet i LP.  Konkurransetrening er jo uansett noe både jeg og Lakris trenger.

Skal prøve å være flinkere å blogge fremover. Men akkurat nå, står de straks nyfødte dalmatinervalpene på prioriteringslistas topp 😉

Inger Marie

300 mil tur retur Ramnes Bedburg

De gale har det godt er det noe som heter.
Vel… 150 mil en vei alene i bil er ikke så godt egentlig skal jeg innrømme.
Onsdag kveld forrige uke bestemte jeg meg for at det var på tide å dra nedover til Tyskland og hannhund. Selv om veterinær på tirsdag mente Lexi var langt fra klar for paring, viste Lexi tyde

lige tegn til noe annet. Jeg konfererte litt med andre oppdrettere, og konkluderte med å følge tegnene til Lexi fremfor tester dyrlegen kan ta.

Så torsdag morgen – pakket og klar – sendte jeg ungene på bussen og satte kursen sørover.

Lexi trives i bil og krøllet seg sammen og sov.
Vi tok kun et par tisse/spise/fylle diesel stopp på turen, og var fremme i Bedburg kl 23.30 torsdag kveld. 15 timer tok turen oss. PHUH! (ja det gikk unna i Tyskland…. 😛 )

Stort sett hele turen hadde vi tåke og overskyet eller regn.
Dette var sikten over Svinesund.

 

Vi slapp Taro og Lexi sammen med en gang jeg kom ned, men utover massiv flørting fikk vi ingen paring. Nå er heldigvis Taro en hannhund som er brukt på to andre tisper tidligere, så han har litt erfaring fra dette. Det er veldig fint når man har en helt uerfaren tispe. Så vi valgte å stole på at Taro visste at tiden ikke var helt der enda, og avventet til fredag.

 

Men hele fredag også foregikk det kun massiv flørting og ganske mange (over)ivrige forsøk på paring som ikke ble noe av. Vi begynte nå å lure på om vi kanskje måtte hjelpe dem, men ble enige om å fortsatt ha is i magen og vente til lørdag. Lexi var da på dag 11 i løpetiden, og vi konkluderte med at det var jo enda tidlig.

Lørdag formiddag paret de.
Vi trodde de fortsatte sin flørtelek – så da de plutselig hang sammen ble vi sjokkerte og overraska alle sammen.

Men dette var for oss veldig godt nytt. Jeg hadde reist ned i tide, hundene ordnet paringen selv uten vår hjelp, og vi kunne nå slappe av.
Vi fikk enda en paring bare noen timer senere på lørdagen, og lot da hundene være hver for seg resten av dagen.

Søndag morgen prøvde vi på ny å slippe dem sammen. Lexi var nå ikke like interessert, og hun natt til søndag var hun virkelig ikke seg selv. Hun styret på med å reie opp i både buret sitt, teppene på gulvet og dynen som jeg hadde over meg. For en slitsom natt!
Taro klarte allikevel å overtale henne til en paring til søndag.

Jeg valgte da å sette kursen hjemover. Tenkte en stund på å bli til mandag for å få en paring til da, men siden Lexi viste så mye mindre interesse på søndag i forhold til lørdag, så følte jeg det ganske så sikkert at lørdag var riktig dag og vi ikke kom til å få noe mer utav å vente en dag til.
Litt godt å komme seg hjemover også på søndag hvor det er litt mindre trafikk på veiene enn mandag.

Så da var det bare å pakke seg sammen og sette kursen hjem. Nye 150 mil hjem.
Det tok noe lengre tid hjem, fordi jeg nord for Gøteborg møtte snøværet, og fra Svinesund og hjem lå det 2-5 cm snø på E6/E18. Så da var det bare å ta det pent – blandet med at jeg så klart var noe trøtt og sliten.

Skulle så klart helst hatt med selskap på turen, for å dele på kjøre, men det gikk ikke denne gangen, og må man så må man.

Ja – de gale har det godt, og får nå håpe at denne «lille» utflukten gir noen nydelige resultater om 9 uker 🙂

 

Inger Marie

Tusen takk til Andrea – Taro’s eier – for bildene 🙂

Lexi – Solidifies Cherry Cream har kommet til Klopp

Forrige uke tok jeg og ei venninne turen nordover. Hun skulle levere og hente en hest, og jeg spurte eieren til Lexi pent om jeg kanskje kunne hente Lexi på samme turen, så fikk vi slått to fluer i en smekk. Lexi hadde enda ikke fått løpetid, men vi forventet den veldig snart.
Så da ble det et langt døgn, mange mil på hjul og hester levert og hentet og hund hentet. Eieren til Lexi var jo bare så snill og møtte oss på Steinkjer så vi slapp turen helt opp til Mo i Rana.

Nå har Lexi vært her i over en uke, og jeg må si det er veldig gøy å få hjem eget oppdrett i voksen alder og se utviklingen. Nå skal det sies at valpekjøpere har veldig mye av æren for hvordan hunden har utviklet seg. Det er de som står for treningen, pregingen og sosialiseringen etter valpen reiser herfra.
Lexi minner meg masse om moren sin – Holly. Hun er en litt nettere utgave av sin mor, noe som absolutt ikke er negativt.

Hun er søt og snill – og veldig dalmatiner. Har jo ikke hatt dalmatiner i hus på snart 3 år, så merker jo at det er uvant med en 5 år gammel «valp» i hus. For det er jo ikke til å komme utenom at disse dalmatinerne er valper i hodet hele livet, men det er en firbent bestevenn lagd av lykke over livet også – det er nå helt sikkert.

Foreløpig lar løpetiden fortsatt vente på seg, men jeg håper nå (og det gjør nok eier også) at den kommer hvert øyeblikk.
Jeg er i hvert fall veldig klar for valpekull her igjen nå, og håper at det blir en vellykket paring, drektighet, fødsel og valpetid her. Det er fortsatt så mye som kan skje.

Her er Holly med nyfødte valper. Håper det kommer noen små nurk her igjen om drøye to måneder. 😀

Inger Marie

 

Middag i hagen

Man trenger så visst ikke å gå langt på tur for å nyte et bål med pølser 🙂 Ungene ønsket seg middag ute i dag, og da gjorde vi en lettvint løsning

Skal mye til å trå feil her.
Fyr i bålkula vår, saueskinn og pølser.
Det er viktig å nyte hverdagene på tross av mørketiden 🙂

Vinteren nærmer seg

Merker det nå, med kaldere netter og frost til langt utpå formiddagen, at det nærmer seg vinter. På mange måter er det litt godt og, at naturen går litt i dvale for en periode. Gleder meg til snøen kommer og det blir litt lysere ute. Håper den kommer og blir liggende i år.

I dag fikk grisene restene av halloween gresskaret – nå har det gjort jobben sin nok kvelder. Det var snadder-mat det 🙂

Med høsten – snart vinter – kommer stadig behovet for å rydde rundt hushjørnene før snøen legger seg (forhåpentlig). Jeg har både tobent og firbent selskap ute – og det er jo veldig hyggelig 🙂
Men jeg lurer litt på hva jeg skal gjøre med Donald og Dolly i vinter for at de skal trives. Noen som har gode råd å dele? 🙂

Tur på lokale stier

Jeg er veldig glad i å gå tur. Helst reiser jeg på fjellet om jeg ikke går i skogen «min». Det er nesten litt flaut å innrømme at de lokale tur stiene og løypene er særdeles lite brukt fra min side.

Det er jo bare å innse. Vi har masse flotte turmuligheter her. Fint terreng er det også.
Så i går ettermiddag – når solen tittet frem etter regnværet på formiddagen, så tenkte jeg at søren heller, det er 2 timer til det begynner å mørkne, alle dyrene har fått dagens stell, og jeg har egentlig ikke lyst å sette meg ned med eksamenslesing. Dermed tok jeg med meg Lakris og vi kjørte opp til parkeringen på Langevann for å gå langevann rundt. En tur jeg ikke har gått annet enn på ski for sikkert mer enn 20 år siden (flaut? jepp!!)

Det er mulig å velge ulike løyper rundt vannet.

Mye av turen går på grusvei og gode skogsveier.
I kjent stil så velger jeg selvsagt den lengste runden rundt.
Og i kjent stil så går jeg meg bort……..
Merkingen var det ikke noe å si på! I hvert fall ikke der jeg gikk….
Men den flettet seg visst inn i merkingen med tur stier i Andebu (eller mulig det egentlig er skiløype merker…). Så plutselig hadde jeg gått en god del km gal vei og skjønte en stund ikke hvor jeg var før det gikk opp for meg at jeg var i nabokommunen, og veien hjem var kortere enn veien tilbake til bilen. Og selvsagt lå hus nøkkelen i bilen 😛

 

Og sta som jeg er, så SKULLE jeg finne runden rundt! Ikke snakk om å gå samme stien tilbake nei! Og med 2% strøm på telefonen var det særdeles lite hjelp å få fra maps for å lokalisere grusveier og vann.

Lakris og jeg kom oss tilbake til der jeg antok vi måtte ha gått feil, fortsatte vårt forsøk på runden selv om det begynte å bli mørkt.

Og nei, det var ikke fullt så fin sti vi fant denne veien… så det ble tråkking i terreng uten sti, i mørket.
Men det gikk fint.
Litt banning, litt irritasjon, litt sånn «er dette en skikkelig synkemyr eller er det fast underlag her?» også kom vi oss jammen helskinnet ut på den gruseveien vi EGENTLIG skulle til og ikke den som gikk ned til Andebu.

 

2 timer lengre enn planlagt ble turen, men det ble en veldig fin tur da, og Lakris var veldig sliten og fornøyd i hvert fall 🙂

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Så da gjenstår det vel egentlig bare å prøve igjen – for den egentlige runden, den SKAL jeg finne nemlig.

 

Drømmen om livet på landet

Jeg tror det er mange som ser meg som tenker «ah! Hun lever ut drømmen min! Drømmen om livet på landet. Noen høner trippende på tunet, hester i låven, stor plass, fritt og fint, god tid til venner og familie» Vel – den romantiske forestillingen hadde jeg og en gang – og har tidvis enda. Jeg hadde alt tilrettelagt fra jeg var liten. Jeg visste at jeg fikk lov å overta gården omtrent når jeg ba om det, for pappa ønsket å slippe meg til, og selv kom han til tidlig og begynte å bli lei.

Drømmen om livet på landet ja. En romantisk forestilling fremstilt fra hvor egentlig? Hvitt hus, rød låve, grønn gressbakke. Sol, skyfri himmel, klesvaska hengende ute å svaie i en mild bris. Glade barn som løper over tunet og leker, hunden leker med dem, hønene klukker fornøyde og leter etter mark der de tripper rundt. Hesten (alle gårdsjenter med respekt for seg selv har egen hest – gjerne flere – det er en del av drømmen) beiter fredelig i en stor luftegård. Kornet vaier gyldent i vinden…

aaah – det er flott sant?
Reality check! Vi bor i Norge – først av alt. De solskinnsdagene beskrevet over vi har i løpet av året er definitivt verdt alt strevet resten av tiden men.
I skrivende stund har det regnet jevnt og trutt i nesten to måneder – det er vått, det er gjørmete, hunden kommer inn med søle til ørene bare den har vært ute å tisset. Ungene med søle til knærne om de har vært ute å lekt 30 min..
det var nesten umulig å få berget siste slåtten med gress (takk og pris for at jeg har leid bort jorda og slipper bekymre meg nevneverdig for dette). Snart kommer vinteren – snø overalt og myyyye som skal brøytes. Her kjører ikke brøytebilen, så det er bare å vasse seg vei frem til traktoren, krangle med den for å få startet og så bruke noen timer på å brøyte vekk snøen.
Drepte den romantiske drømmen litt nå?

Jeg har siden jeg var liten, og drømte om hvordan livet på gården skulle bli når jeg ble stor, sett for meg et rolig liv. Sammen med en mann med felles interesser som meg skulle gården bygges opp fra korndrift til større drift – helst med dyr. Jeg skulle skape min egen arbeidsplass her slik at jeg alltid kunne være tilgjengelig for ungene. Slippe maset og jaget med fulltidsjobb og tidsklemme – kunne legge opp dagene litt som det passet fra dag til dag.

Nå – nå har jeg gården, jeg har ungene, jeg studerer så er «hjemmeværende» – men alene om alt.
Det er tungt.
Det er mye.
Jeg er lei.
Tidvis har jeg lyst til å selge og rømme.
Tidvis har jeg lyst til å gi opp.
Så kommer det en solskinnsdag, ungene er blide, livet føles godt – og jeg blir – jeg fortsetter å jage drømmen. For de få solskinnsdagene gir så vanvittig mye.
Jeg er ingen superwoman, men jeg er søren ikke født bak ei låvedør heller.
Jeg klarer å løse det som må løses, får til det meste. Det er mye å nå over, mye vedlikehold, og nei, jeg kommer aldri til å komme rundt på egenhånd. Litt hver dag – prøve å prioritere det viktigste, selvom alt føles viktigst innimellom.
Ofte skulle jeg ønske jeg hadde noen å dele dette med – noen med interesse, noen med «tak i» – og ja, jeg sikter selvsagt til en bedre halvdel (om man skal kalle det det?).
Men jeg vet ikke om jeg orker det heller egentlig……

Det er godt mulig jeg står ved et veiskille i livet. En prosess som begynte samtidig med at jeg ble alene mor og alene gård eier.
Stønad fra nav for å studere, studerer for å kjøpe meg tid (?), usikker på hva fremtiden bringer og hva jeg vil med fremtiden.
Det som er helt sikkert er at penger må inn på konto uansett for å leve – så det å skaffe seg et levebrød en gang der fremme er vesentlig.

Jeg har valgt å begynne med gården.
Sakte men sikkert, uten de største investeringer, bygge opp drift her. Markedsføre produkter direkte fra gården.
Ved siden av studiene.
Jeg håper det er veien å gå for meg.

Og håper du har lyst til å følge meg på veien – eneste jeg garanterer er både nedturer og oppturer 😉

Rally lydighet konkurranse

Årets første konkurranser var i helgen. To dagers konkurranse – innendørs. 

Tidligere har ikke Diva vært spesielt trygg innendørs, og jeg har heller aldri startet to dagers med henne (generelt har hun lite stevneerfaring). Men utholdenheten må jo testes en gang. 

Gleden min var stor da jeg lørdag entrer hallen med en logrende hund! 😊 yes! Et mål nådd bare der. 

Vi måtte vente en god del, så Diva fikk ligge i buret sitt med døren åpen og kikke på alt som foregikk 

  
Endelig var det vår tur til å gå. Banen var trang, men jeg hadde brifet godt og følte jeg husket øvelsene 

 
Banen startet med enkel slalåm. Diva synes kjegler er litt ekkelt og blir laaaav ved kjeglene. Great! Mye skryt fikk hun og kom seg raskt. Mitt fokus mens jeg gikk var *hold marsjfart!* da Diva har en tendens til å raskt sette seg om jeg går for sakte/for korte steg.

Gikk ut av banen med en supergodfølelse, og den stemte! Vi fikk 199 poeng av 200 mulig – kun et trekk for snusing (som jeg ikke fikk med meg) og 2. plass. 

 
   
Dette sikret oss også direkte opprykk til klasse 2. Men siden man trenger 3 førstepremieringer for tittel, og Diva har 1. Første premie fra Horten i fjor, valgte jeg å starte kl1 søndag og. Dessuten har jeg ikke sett så nøye på klasse 2 skiltene 🙈

Senere oppmøte på søndag, og vi måtte parkere et godt stykke unna hallen. Da fikk vi luftet godt før vi gikk inn – praktisk 😉 da vi kom mot inngangsdøren til hallen gikk halen til Diva som en propell! SÅ deilig å se!! Enda en seier – hun hadde en megagod opplevelse fra gårsdagen!

Banen søndag var og utfordrende men morsom. To tempovekslinger også. Dessverre tok jeg en dum avgjørelse og valgte å repetere en øvelse – noe som kostet oss 3 poeng – men men. Vi disket ikke. 196 poeng , 11. Plass (35 startende, 22 med 1. Premiering!) og Diva kan nå smykke seg med RL1 tittel 👏🏻😊

  
Alt i alt en super stevnehelg, og vi er klare for klasse 2 neste gang! 😊
Inger Marie
Film av siste del av lørdagens løp;

Kl1 rally diva

Død blogg?

Neida… Bare litt demotivert til å blogge en periode.
Mye som har skjedd i livet mitt siste månedene, som jeg kommer tilbake til mer eller mindre.

Diva og jeg trener mot nye høyder, og neste helg skal vi starte dobbelt stevne i Rally lydighet.
Hunden går som ei kule hun, det er langt verre med føreren som plasserer seg idiotisk foran skiltene og lager trøbbel for hunden sin, for ikke å nevne utydelige eller manglende kommandoer.
Så hvordan skal jeg trene på dette?
Vel, jeg skal IKKE ta med hunden i hvert fall, men jeg skal gå mange baner de neste dagene og LATE SOM Diva er med meg, gi kommandoer og tegn slik jeg ville gjort om hun var med, så håper jeg at det løser sakene når hun faktisk skal være med igjen 😉

Jeg har og et håp om å starte D-spor i år også – og freestyle, men da kan vi virkelig ikke ligge på latsiden. 😉
Det er moro å trene freestyle/triks, men jeg synes det er et herk å sette alt sammen sammen til et program – så det er utfordringen der.
I spor så er pinneplukk utfordringen, sporet går hunden null stress! 😉
Kan hende vi roter oss med på noen blodsporprøver også.

Vi får se hva fremtiden bringer. 🙂

Lag deg en fin dag! 🙂
Jeg skal straks ut å nyte solstrålene 😉

Inger Marie

Deilige frihet

Frihet til å velge hva vi vil, når vi vil.

I dag.
Sopptur med kakao i sekken.

Etter turen hilste vi på endene til naboen. ☺

Stelte våre egne kaniner.

Og koste med hestene før det var kvelden.
En bra dag på så mange måter.
I morgen er det mandag og ny uke. ☺
Lag deg en super uke! ☺

IM