De gale har det godt er det noe som heter.
Vel… 150 mil en vei alene i bil er ikke så godt egentlig skal jeg innrømme.
Onsdag kveld forrige uke bestemte jeg meg for at det var på tide å dra nedover til Tyskland og hannhund. Selv om veterinær på tirsdag mente Lexi var langt fra klar for paring, viste Lexi tyde
lige tegn til noe annet. Jeg konfererte litt med andre oppdrettere, og konkluderte med å følge tegnene til Lexi fremfor tester dyrlegen kan ta.
Så torsdag morgen – pakket og klar – sendte jeg ungene på bussen og satte kursen sørover.
Lexi trives i bil og krøllet seg sammen og sov.
Vi tok kun et par tisse/spise/fylle diesel stopp på turen, og var fremme i Bedburg kl 23.30 torsdag kveld. 15 timer tok turen oss. PHUH! (ja det gikk unna i Tyskland…. 😛 )
Stort sett hele turen hadde vi tåke og overskyet eller regn.
Dette var sikten over Svinesund.
Vi slapp Taro og Lexi sammen med en gang jeg kom ned, men utover massiv flørting fikk vi ingen paring. Nå er heldigvis Taro en hannhund som er brukt på to andre tisper tidligere, så han har litt erfaring fra dette. Det er veldig fint når man har en helt uerfaren tispe. Så vi valgte å stole på at Taro visste at tiden ikke var helt der enda, og avventet til fredag.
Men hele fredag også foregikk det kun massiv flørting og ganske mange (over)ivrige forsøk på paring som ikke ble noe av. Vi begynte nå å lure på om vi kanskje måtte hjelpe dem, men ble enige om å fortsatt ha is i magen og vente til lørdag. Lexi var da på dag 11 i løpetiden, og vi konkluderte med at det var jo enda tidlig.
Lørdag formiddag paret de.
Vi trodde de fortsatte sin flørtelek – så da de plutselig hang sammen ble vi sjokkerte og overraska alle sammen.
Men dette var for oss veldig godt nytt. Jeg hadde reist ned i tide, hundene ordnet paringen selv uten vår hjelp, og vi kunne nå slappe av.
Vi fikk enda en paring bare noen timer senere på lørdagen, og lot da hundene være hver for seg resten av dagen.
Søndag morgen prøvde vi på ny å slippe dem sammen. Lexi var nå ikke like interessert, og hun natt til søndag var hun virkelig ikke seg selv. Hun styret på med å reie opp i både buret sitt, teppene på gulvet og dynen som jeg hadde over meg. For en slitsom natt!
Taro klarte allikevel å overtale henne til en paring til søndag.
Jeg valgte da å sette kursen hjemover. Tenkte en stund på å bli til mandag for å få en paring til da, men siden Lexi viste så mye mindre interesse på søndag i forhold til lørdag, så følte jeg det ganske så sikkert at lørdag var riktig dag og vi ikke kom til å få noe mer utav å vente en dag til.
Litt godt å komme seg hjemover også på søndag hvor det er litt mindre trafikk på veiene enn mandag.
Så da var det bare å pakke seg sammen og sette kursen hjem. Nye 150 mil hjem.
Det tok noe lengre tid hjem, fordi jeg nord for Gøteborg møtte snøværet, og fra Svinesund og hjem lå det 2-5 cm snø på E6/E18. Så da var det bare å ta det pent – blandet med at jeg så klart var noe trøtt og sliten.
Skulle så klart helst hatt med selskap på turen, for å dele på kjøre, men det gikk ikke denne gangen, og må man så må man.
Ja – de gale har det godt, og får nå håpe at denne «lille» utflukten gir noen nydelige resultater om 9 uker 🙂
Inger Marie
Tusen takk til Andrea – Taro’s eier – for bildene 🙂
Livet På Klopp 